2. Aktuel nordisk litteratur

I det følgende præsenterer Norden har noe at bidra med aktuel nordisk litteratur : en norsk, en dansk, en islandsk, en svensk og en finsk forfatter der på forskellig vis skriver om at leve i Norden. Forfatterne er anerkendte kunstnere i deres hjemlande. Desuden er de alle modtagere af Nordisk Råds Litteraturpris.

Fire af bidragene er nyskrevne til Norden har noe å bidra med. Kari Hotakainens tekst er et uddrag af romanen Juoksuhaudantie (Löpgravsvägen) for hvilken han er blevet tildelt Nordisk Råds Litteraturpris 2004 .

Jan Kjærstad, Henrik Nordbrandt og Einar Már Gu ? mundsson har skrevet essays, Eva Ström digte. Teksterne giver læsernemulighed for at opleve nordisk sprog formuleret af nogle af Nordens fremmeste sprogbrugere - her medregnes også oversættere.

Teksterne kaster blandt andet lys over en række af de problemstillinger som Norden har noe å bidra med diskuterer - for eksempel Nordens rolle i det nye Europa og om måden vi har indrettet de nordiske velfærdsstater på.

Læs og tag stilling!

Umuligheten av å være tilskuer

Om å være norsk i Norden, i Europa, i verden

Jan Kjærstad

For en tid tilbake bodde jeg noen år i et afrikansk land. På grunn av distansen hjem så jeg plutselig en del betenkelige trekk ved min egen nasjon, trekk jeg før hadde vært blind for. Fra en stol under et jacarandatre i et krigsherjet og sulterammet Afrika ble jeg tvunget til å innse hvor lite vi brydde oss om andre; at Norges problem i forhold til verden, til Europa, til Norden, var illusjonen om at det gikk an å isolere seg. Som Peer Gynt har Norge altfor lenge levd etter mottoet «å være seg selv nok».

Fra min stol under jacarandatreet i et lutfattig afrikansk land kunne jeg ikke lenger lukke øynene for at jeg hadde vokst opp i kanskje det mest privilegerte og beskyttede hjørnet på Jorden. Som liten besøkte jeg ofte Norsk Folkemuseum i Oslo, og jeg husker hvordan jeg undret meg over disse små tømmerhusene med gress på taket og åpne ildsteder i stuen. Jeg fikk ikke inn i hodet at de fleste nordmenn bodde slik for 150 år siden. I historiens regatta lå Norge ved 1900-tallets begynnelse håpløst akterutseilt, som en råtten fembøring med møllspiste seil, men ved årtusenbøyen rundet vi plutselig i teten, som en luksusyacht i særklasse, med full tank og struttende av elektronikk.

Det er naturligvis flere årsaker til den raske veksten, men ingen kan benekte at vi også har hatt flaks, at vi har dratt nytte av en form for Golfstrøm-faktor. Goder flyter til oss selv langt oppe i nord, og nettopp fordi vi ligger så perifert til, har vi kunnet ta del i den mer eller mindre åpne ressurstappingen av andre verdensdeler, så å si uten å skitne til fingrene. Vi kan selvsagt trekke frem skipsredere og industrigründere, men vi vet at velstanden primært har forutsetninger som ligger utenfor Norges grenser. På mange måter kan Norge lignes med en blindtarm, et uviktig vedheng som får sin næring fra kroppen, uten selv å bidra nevneverdig til helheten.

Eller ta dette med oljen, hovedårsaken til vår velfylte statskasse. Hvordan fikk vi tak i den? Norges egne eksperter sa så sent som i 50- årene at man kunne se bort fra muligheten for å finne olje på vår kontinentalsokkel. Men da utenlandske oljeselskaper henvendte seg til myndighetene i 1962, skjønte man at noe var i gjære. Så langt hadde Norge, ikke minst på grunn av sin store handelsflåte, vært tilhenger av folkerettstenkerens Hugo Grotius’ tese om at «havet er felles for alle fordi det er så grenseløst at det ikke kan tilhøre noen». Men nå var tiden moden for en kongelig resolusjon som fastsatte nasjonal råderett over den norske del av kontinentalsokkelen. Vinningen var kolossal. Hva angår geografisk størrelse, ligger Norge på rundt 60. plass i verden. Om man derimot inkluderer det havområdet som nå kom under norsk herrevelde, er det plutselig bare 11 land som er større. Det merkelige er at denne fenomenale utvidelsen av Norge ikke har stått på den offentlige dagsorden overhodet.

Fra min stol under jacarandatreet i et afrikansk land ridd av en fryktelig epidemisk sykdom spurte jeg meg selv om dette hadde lært nordmenn ydmykhet? Jeg måtte svare nei. Det er paradoksalt nok misnøyen som hersker. Og redselen. Vi vil ha våre nye rikdommer i fred. I festtaler snakker vi om solidaritet med verden og gir en bitteliten del av overfloden til u-hjelp, men i praksis forsøker vi å isolere oss. Dette viser ikke minst immigrasjonspolititikken. Vi er skeptiske til fremmede, iallfall hvis de kommer fra land utenfor det tradisjonelle Vesten. Dette til tross for at vi er et øde, nærmest ubebodd land. Ufattelige 96 prosent av Norge er udyrket mark. Bare på den enorme folketomme Finnmarksvidda kunne man plassere inn et mindre europeisk land med sine millioner innbyggere. Man kan lett få inntrykk av at Norge ønsker å få forbli uberørt, eller forbli et rikmannsreservat. Vi har skaffet oss strenge lover som hindrer innvandring. Også mot flyktninger er politikken restriktiv. Kanskje har vi blitt rike for raskt. Kanskje er det derfor vi har blitt så intolerante, så brutalt avvisende. I kampen for å sikre egne goder har vi mistet av syne fordringen om menneskelig solidarisk anstendighet. Det gikk over 50 år før Norge tok imot like mange flyktninger som vi selv produserte – nordmenn som reiste til Sverige – i løpet av de fem årene andre verdenskrig varte. Hvor er vår hukommelse? Hvorfor rødmet vi ikke den gangen på 90-tallet da FN:s høykommissær for flyktninger fant det nødvendig å påpeke at det var vanskeligere å få asyl i Norge, Nansens hjemland, enn i de fleste andre europeiske land? Det er Norges paradoks nummer én: Så mye plass og så lite hjerterom.

Mange ganger under mine år i et utarmet afrikansk land som slet for å øke sin utenrikshandel, undret jeg meg over Norges skinn av selvtilstrekkelighet. Til tross for vårt medlemskap i en forsvarspakt og i FN virker vi lite interessert i et samarbeid som innebærer at man gir like mye som man tar. To ganger har vi sagt nei til å bli medlem av det europeiske fellesskap. Vi har blitt så søkkrike at vi har råd til å stenge verden ute. Man kunne nesten betrakte vår hang til å isolere oss som en parallell til en mentalitet man finner igjen i tegneserien om Asterix.

De galliske nabostammene har latt seg beseire av romerne, men «en liten landsby gjør fremdeles motstand» står det i åpningsteksten i alle heftene. Det kunne like gjerne vært sagt om et ukuelig Norge, verdens største landsby. Som Asterix’ gallere anser vi oss som uovervinnelige, og oljen er våre magiske styrkedråper.

Men i likhet med Asterix må man undertiden ut, ut av landsbyen, ut av provinsen – rett og slett fordi det er ting man ikke har. Selv et barn skjønner det. Jeg husker min første tur til Sverige, til Strömstad, rett over grensen. Gleden over å besøke en markedsplass bugnende av ting man ikke fant i Norge. Tryllekort, fjernstyrte speedbåter, Fantomet- ringer, en tyggegummi med himmelsk smak. For ikke å snakke om min første reise til København, sjokket over å gå inn porten til Tivoli og oppdage en fornøyelsespark i et format vi aldri hadde sett maken til. Alt da ønsket jeg å være borger av Skandinavia. Og selv om min begrunnelse har forandret seg, ville jeg heller ikke i dag ha protestert et sekund om man, ved et pennestrøk, opphevet grensene mellom Norge, Sverige og Danmark. Jeg ville ikke føle et øyeblikks sorg om jeg på et torg i Nairobi, Lagos, Harare, måtte si jeg var skandinav heller enn norsk. For min del kunne man gjøre hele Norden til ett land i morgen.

Det ville i så fall gi oss en uvant lekse i deltakelse. Et av de mest berømte bildene av Norge stammer fra vinter-OL på Lillehammer i 1994 da en hel klode via TV-skjermene fikk se tusenvis av nordmenn omkranse arenaene, heie med norske flagg og kubjeller, lykkelige over å bli utropt til «verdens beste tilskuere». Norge sett fra himmelrommet ville antakelig fortone seg som en 200 mil lang tribune av granitt, full av lenestoler. Kanskje er den nasjonale tilskuermentaliteten en forutsetning for Stresslesstolen, en av de siste tiårs mest vellykkede norske eksportvarer. Altfor mange nordmenn lever i troen på at de deltar i verden ved å betrakte den via TV-skjermen.

Til tross for andre verdenskrig, og til tross for at vi nylig har bidratt med tropper til krigsområder, har vi klart å bevare en slags kollektiv illusjon om at det er mulig å holde seg utenfor den internasjonale turbulens. Våre forsiktige bidrag innen fredsmeglingens kunst virker nesten som et alibi for å slippe å gjøre mer. Vi er livredde for at vår fremtid skal bli ødelagt av et medlemskap i en europeisk union. Vi ser ikke at vår skjebne uansett blir avgjort av faktorer utenfor Norges grenser. Av det man kaller globalisering. Storpolitiske beslutninger, multinasjonale konserner, Jordens miljøproblemer, terrorisme, svingninger i de økonomiske konjunkturer, HIV- og -epidemier, folkevandringer, kriger. Midt i en hardnakket motstand mot å bli Europaborgere, ser ikke nordmenn at de for lengst er verdensborgere, enten de vil det eller ikke.

Håpet er derfor at nordmenn skal gå fra å være ubevisste verdensborgere på tribunen til å bli bevisste verdensborgere på banen. Jeg er ingen tilhenger av den europeiske union i den form den har nå, med byråkratisk elefantsyke og manglende folkelig engasjement i medlemslandene, men jeg ville applaudere et Norge som, stilt overfor fremtidige fellesskap, var villig til å ofre både «sjølråderett» og økonomisk overskudd hvis deltakelsen var positiv for Europas og verdens utvikling.

Jeg innbiller meg også at Norden har noe å bidra med i en europeisk og enda mer i en global sammenheng. Mange snakker i dag om et underskudd av demokrati og samtidig om en prekær mangel på ideologier som kan være motkraft til en markedsliberal ideologi. Istedenfor å si at den skandinaviske sosialdemokratiske modell har utspilt sin rolle, ville det være en utfordring å videreutvikle denne, tenke ut politiske og økonomiske modeller som langsomt og økologisk forsvarlig kunne føre til en større likhet og en mer rettferdig fordeling av godene i verden.

Gikk Norge med i et slikt samarbeid, ville det kanskje også stimulere det norske folks skaperkraft, evnen til å etablere næringsvirksomheter vi kunne leve av ved siden av oljen. Om det er et underskudd av demokrati andre steder i verden, er det et underskudd av kreativitet i Norge. Den største utfordringen akkurat nå er å forvandle Norge fra å være et sutrende til å bli et skapende folk. Siden alle nordiske land har et høyt utdannelsesnivå, kunne Norge sammen med disse for eksempel forske frem produkter innen det bioteknologiske felt, samt skape innoverende tjenester, gjerne på software-planet, for verdenssamfunnets stadig viktigere nettverk.

La meg avslutte der jeg begynte, på tusen mils avstand, under et jacarandatre i det sørlige Afrika, i et land der man til og med mangler papir i skolene. Mens jeg bodde her, begynte jeg også å skrive om nordmenn hvis navn er et ord i det internasjonale vokabularet. Ibsen, Hamsun, Grieg, Munch. Nordmenn hvis skaperkraft og verker en hel verden anerkjenner. Slike individer, kunstnere, har alltid hatt en klar bevissthet om å være grenseoverskridere, verdensborgere. Ved Eidsbugarden i Jotunheimen, midt i det norskeste av alt, i Peer Gynts rike, står et minnesmerke over forfatteren Aasmund Olavsson Vinje som i første del av diktet «Nasjonalitet» formulerer en tanke mer aktuell enn noen gang:

"Vi meina og tru, det gjævaste er / å vera ein Noregs mann. / Ja, denne heimen oss fyrst er kjær; / men vita vi må, at den store verd / er berre vårt store fedreland."

Jan Kjærstad

Jan Kjærstad, mottaker av Nordisk Råds litteraturpris 2001, er et av de store navnene i moderne norsk litteratur. Han ble født i Oslo 1953. Kjærstad har teologisk embetseksamen fra universitetet i Oslo. I 1980 debuterte han med novellesamlingen "Kloden dreier stille rundt". Den har siden fått følge av en rekke romaner og essaysamlinger. Fra 1985 var han i noen år redaktør for den litterære tidsskrift, Vinduet.

To år i Zimbabwe som medfølgende ektefelle ga ham et bredt innblikk i den afrikanske muntlige fortellerkunsten. Begrepet fortelling er et nøkkelord i Jan Kjærstads forfatterskap. Som teolog er han fortrolig med Bibelen. På samme måte er hinduismens store epos "Mahabharata" en av hans inspirasjonskilder, liksom "Tusen og en natt". Sistnevnte gjenspeiles i tittelen på billedboken han utga i 1995, "Hos Sheherasad, fantasiens dronning".

Et menneskes liv består av utallige fortellinger. Å skrive en biografi som dekker alle aspekter av et menneskes livsløp er ikke mulig, mener Kjærstad. Hans trilogi om Jonas Wergeland, "Forføreren", "Erobreren" og "Oppdageren", fortelles fra tre forskjellige synsvinkler, for øvrig på tvers av all kronologi, kontinuitet og kausalitet.

Vanetænkning og utopi

Henrik Nordbrandt

1.

For mange år siden forlod jeg det land, hvor jeg var født og opvokset, fordi jeg følte, at jeg var omgivet af idioter.

Denne sætning ville jeg på det tidspunkt sandsynligvis næppe have været i stand til at tænke, og selv om jeg så havde, under ingen omstændigheder have skrevet ned. Min opdragelse havde udstyret mig med en effektiv selvcensur. Netop derfor forekommer sætningen mig at være en passende indledning.

Jeg talte jo selv idioternes sprog, men også denne indsigt har jeg opnået på et tidspunkt, hvor jeg samtidig må indrømme, ikke alene, at jeg stadig taler det, men også, at det er for sent at lave om på det. Jeg kan ikke gå over til et andet sprog. Til gengæld kan jeg kritisere det, fordi jeg trods alt kender det indefra.

Filosofisk kunne man muligvis hævde, at det det må være Gud, der har skabt idioternes sprog, ellers ville Gud slet ikke have været der. For der kan umuligt være plads til ham noget andet sted.

Sådan udtrykker jeg det i dag, men jeg må have fået en tilsvarende opfattelse på et meget tidligt tidspunkt af mit liv, for jeg følte, at de voksne løj, når de talte om Gud. Eller også forsøgte at bilde mig noget ind, som de umuligt selv kunne tro på. Jo mere de forsøgte, jo stædigere strittede jeg imod. I hemmelighed, kunne jeg tilføje, for jeg vidste, at det ikke nyttede noget åbent at vise min skepsis. Det ville bare forstærke deres anstrengelser.

Nu kunne en eller anden muligvis få lyst til at spørge: »Hvordan kunne et lille barn tænke så reflekteret og logisk?«

Hertil må jeg svare, at det kunne det, fordi det endnu ikke havde tilegnet sig idioternes sprog. I hvert fald ikke så meget, at det var gået ud over dets forstand.

Enhver der kan huske tilbage til sin tidlige barndom, ved hvor logisk små børn tænker, og hvor vanskeligt det er at narre dem. Først når man har fået ødelagt deres hjerne med verbale vira af typen »Vor Gud han er så fast en borg« eller »Herren er min hyrde« o.s.v., kan man få dem til acceptere alle mulige uhyrligheder.

Jeg havde jo en far, (eller »fader«), og vidste af samme grund, at fædre var meget langt fra at være perfekte. Så udsagnet »Fader vor, du som er i himlen«, lød ret dumt i mine ører. Jeg kunne ikke acceptere, at den der havde skabt alt, hvad der var i verden, hele jorden, havene og stjernehimlen, skulle være en fader. Og eftersom Jesus jo antydede, at han var søn af den samme utænkelige fader, kom jeg også til at opfatte ham som en skæv, forvirret størrelse. Mit syn på lidelseshistorien svarede nogenlunde til det, Monty Python senere gav udtryk for i filmen, »Life of Brian«.

Jeg ved godt, at der er dem, der vil finde disse bemærkninger provokerende. Mit ærinde er ikke et provokere nogen som helst, men at slå et slag for fornuften. Sådan som verdenssituationen er i dag, føler jeg, at det er bydende nødvendigt.

For en sikkerheds skyld skal jeg tilføje, at selv om min respekt for religion kan ligge på et meget lille sted, respekterer jeg folks følelser, herunder også de religiøse

2.

I en pause under nedskrivningen af disse betragtninger satte jeg mig hen på en café, og spekulerede på, om ikke jeg havde valgt en helt forkert indgang til emnet Norden og EU. Da jeg lidt åndsfraværende åbnede en avis, der lå på cafébordet, faldt mit blik på en artikel, der handlede om, at der nu var stærke kræfter i EU, der ville have Gud indført i den nye traktat, der er under forberedelse.

Jesus, Jomfru Maria og Helligånden skal vel i så fald også stå der. Skal Fanden også med, eller hvad? Dér kan man måske tage amerikanerne med på råd, da de lader til at være lidt mere djævlefikserede end europæerne. Det er vel heller ikke helt tilfældigt, at USA er blevet kaldt for »Den store Satan«.

Ifølge samme artikel mente en repræsentant for Vatikanet i øvrigt, at når Den store Fader absolut skulle være medlem af EU, var det for at undgå fremtidige krige. Han syntes helt at have overset det faktum, at i over 1000 år blev flertallet af verdens krige udkæmpet i den selv samme faders navn.

Fra cafébesøget vender jeg derfor med god samvittighed tilbage til en episode fra min barndom:

I en "kristendomskundskabstime", som det faktisk hed den gang, spurgte læreren mig:
"Hvad sagde Jesus til de skriftkloge i templet?"

Det anede jeg selvfølgelig ikke. Manden var ikke kun kendt for sin stærke religiøse overbevisning, men også for sin pligtopfyldenhed, når det gjaldt gennemførelse af pryglestraf, en dengang ikke ualmindelig kombination i folkeskolen. Så jeg tænkte mig særdeles godt om, og sagde så helt i overensstemmelse med sandheden:

"Det ved man ikke. For det er meget længe siden, og ingen af dem, der var til stede dengang, er i live i dag."

Jeg indkasserede en bragende lussing, og blev bortvist fra klassen. Det sidste var rigeligt lussingen værd.

Ikke desto mindre følte jeg mig krænket. På samme måde som jeg i dag ville føle mig krænket, hvis man forsøgte at tvinge mig til at leve efter regler, som mellemøstlige nomader for tusinder af år siden mente, skulle være pålagt dem af den store fader i himlen. Det er et ejendommeligt og trist faktum, at en stor del af verdens ledere forsøger at retfærdiggøre deres handlinger ud fra henvisninger til samme himmelske fader vilje.

De samme mennesker, som går rundt på gaden og taler med hinanden via satellitter og på tv ser billeder af fjerne himmellegemer hjemsendt af menneskeskabte rumsonder, tror på et verdensbillede konstrueret i oldtiden. Nedarvet vanetænkning er åbenbart stærkere end fornuft.

Religionen er et relativt overset problem. De senere års fokusering på Islam har kun forskudt problematikken uden at forsøge at trænge ind til dens kerne:

Religionen hævder at have en viden om højere magter, som intet menneske nogensinde fra tidernes morgen og til nu har kunnet bevise eksistensen af. En stat, der inkorporerer en sådan institution i sin struktur, vil, så vidt jeg kan se, uundgåeligt være forankret i en mystifikation, og således rumme et mere eller mindre skjult hierarki. Derfor kan et samfund, hvor der ikke findes en absolut adskillelse mellem stat og religion aldrig blive fuldstændig demokratisk.

3.

Det var de nordiske lande og deres situation i et udvidet EU, der skulle være emnet for dette skriveri. Når jeg har valgt at lægge så stor vægt på mine personlige oplevelser, er det fordi det personlige i denne sammenhæng i høj grad falder sammen med noget principielt.

I mine øjne er EU med alle dens skævheder og skavanker en smuk utopi. Derfor er det vigtigt at få alle de gamle skeletter fejet ud af skabene. Men det er ikke altid, at skabsejerne selv kan få øje på skeletterne. Jeg bilder mig ind, at jeg kan, fordi jeg har været væk fra dem så længe. Når jeg skriver dette, genoplever jeg min nordiske baggrund på 30 års afstand, og i det tågede novembermørke bliver skeletterne selvlysende.

De har hængt granguirlander op ude på gaden. Julen nærmer sig. Og efter at have hadet den højtid i en menneskealder, tror jeg endelig, at jeg er begyndt at acceptere den, ikke nødvendigvis som en fejring af Jesu fødsel, men som en nordisk vinterfest, kald den hedensk, om man vil. Jeg vil deltage i den, forsone mig med den, lade mig opsuge af mørket og se det nye lys bryde frem.

I disse dage går jeg rundt i Københavns gader, og tager gang på gang mig selv i at glæde mig over de lysende juledekorationer. Jeg ved godt, at de repræsenterer en kommercialisme, som jeg ikke kan fordrage. Og hele det stressede indkøbshysteri er ret frastødende. Men hvor er det alligevel pragtfuldt med alle lysene! Hvor ville der være trist uden dem!

Det er de færreste danske salmer, der siger mig noget som helst. En god del af dem indgyder mig, hvad jeg desværre ikke kan beskrive som andet end afsky, men med enkelte af julesalmerne har jeg det faktisk helt godt. Jeg er med tiden blevet i stand til at ignorere deres kristne indhold, og opfatter dem vist nærmest som en slags shamanistiske hymner til mørket, årets undergang og lysets genopstandelse.

Men da julen jo også er forsoningens tid, skal jeg bede de sympatiske teologer, som jeg i tidens løb har mødt, om at tilgive mig mine hårde ord om religionen. Og så kan vi godt sammen istemme "En rose så jeg skyde/Op af den frosne jord."

4.

Sportsfanatikerne vil jeg derimod fortsat have ret til at hade af et godt hjerte:

Når jeg i skolen blev tvunget til at spille fodbold, gjorde jeg opmærksom på, at det var et grimt og voldeligt spil. Selve det at sparke er jo et udtryk for vold. Mine protester blev ikke alene ignoreret, de gjorde også, at jeg blev mobbet.

Så langt jeg husker tilbage, har jeg ment, at sport og krig var to sider af samme sag, og at den ene ikke ville kunne eksistere uden den anden. Først for nyligt fandt jeg ud af, at mit synspunkt ikke var så originalt, som jeg selv troede: Oldtidens grækere betragtede sporten som en forberedelse til og oplæring i krig.

Ikke sjældent har jeg været ved at komme i alvorlige vanskeligheder, når jeg har udtalt min mening om sport i almindelighed og fodbold i særdeleshed. Sidste gang var i Istanbul for en måned siden, da jeg, spurgt om, hvem jeg holdt med, svarede, at jeg umuligt kunne holde med en flok idioter, uanset om de havde røde eller blå trøjer på.

Få dage efter min afrejse blev det kvarter, hvor jeg havde boet, raseret af selvmordsbomber. Jeg kunne ikke lade være at tænke på, hvor meget tilskuerne til en fodboldkamp minder om de fanatiske galninge, som sprænger sig selv og deres medmennesker i luften. Så ømtåleligt er dette emne, at man skal afholde sig fra at ytre sig om det offentligt.

"Vi vandt!" skriger folk i munden på hinanden, selv om de kun var tilskuere og ikke på nogen måde deltog i spillet, der i øvrigt i sig selv var totalt meningsløst. Men gør man dem opmærksomme på det absurde i situationen, bliver man selv opfattet som idiot, eller i værste fald udsat for fysisk vold.

5.

Den amerikanske historiker og forfatter, Barbara W. Tuchman, beskriver i sin bog, "The March of Folly", "Dårskabens Kavalkade" fire perioder i historien, hvor mennesket har opført sig specielt dumt. Hun gør det, tror jeg, fordi hun på trods af sin pessimisme nærer et svagt håb om, at man kan lære af historien.

Når jeg ser på min egen generation, ved jeg ikke, hvor meget den har lært af sin historie. Den er gået fra fattigdom til rigdom, fra amerikanisme til antiamerikanisme, fra religiøsitet til materialisme, fra revolutionsromantik til totalitarisme. Men jeg er nok ikke den rette til at bedømme den, for jeg har aldrig rigtig følt, jeg hørte til i den.

Da de studerende, der så sent som i 1967 havde siddet i auditorierne og tavst accepteret alt hvad deres professorer sagde, selv når det var uhyrligheder, året efter i samlet flok sprang op på barrikaderne og begyndte at hyle i kor, havde jeg fået nok. Ikke fordi jeg ikke var enig med dem, det var jeg i det store og hele, men fordi jeg fornemmede så mange falske toner i koret.

Jeg rejste min vej. Jeg havde fået nok af idioterne og deres "Vi vandt" og "Vi har ret"-mentalitet. Nu kunne de tage deres Faderen og Sønnen og hans Grundtvig og deres cykelryttere og deres fodbold og deres jazz og messingsuppe og Elvis og Beatles og Rolling Stones og Jesushippier og bhuddisthashvrag og franske eksistentialisme og Marx og Mao og røre godt rundt, og så skulle det nok vise sig, at de fik lige præcis den flade danske leverpostej, som i virkeligheden var alt, hvad de levede for!

Nogenlunde sådan tænkte jeg, selv om jeg nok benyttede et andet ordvalg, hvis jeg da tænkte i ord.

Der gik mange år, før jeg begyndte at forstå, at jeg havde reageret sådan, fordi jeg selv havde tænkt på idioternes sprog, eller i hvert fald handlet på deres præmisser. I stedet for logisk at analysere de ting, der havde plaget mig gennem min barndom og gøre noget konstruktivt for at ændre dem, løb jeg min vej. Jeg lod mine idiosynkrasier drive mig ud i eskapisme. Jeg havde stirret mig så blind på fejlene ved mit eget land, at jeg opfattede fænomener som religion og sport, som specielt danske.

Det hang lidt sammen med, at jeg endnu ikke havde set ret meget af verden. Da jeg første gang kom til Grækenland, føltes det som et mirakel, en befrielse fra alt det nordiske: Det mudrede mørke, hvor jeg for mit indre blik så præster og fodboldspillere krybe rundt som hvide maddiker. Og hvis jeg ikke havde rejst, ville jeg muligvis have bibeholdt denne vrangforestilling, og lykkelig glemt hvordan jeg i min barndom og tidlige ungdom netop havde dyrket det nordiske, Astrid Lindgren, Selma Lagerlöf, Knut Hamsun, Johannes V. Jensen og såmænd også hans søster, Thit og Palle Laurings samlede værker om Danmarkshistorien. For blot at nævne nogle tilfældige navne.

6.

Jeg studerede kinesisk, og glemte det. Derefter tyrkisk og arabisk, som jeg fortsatte med. Jeg stavede mig igennem Koranen på arabisk. Med tilbageholdt åndedræt så at sige. Formelt må den bog være et af verdens største mesterværker, og dog indeholder den passager så grusomme, at selv muslimer helst ikke vil høre om dem. (Det har bl.a. Salman Rushdie måttet sande.)

"Straffen for dem, som bekriger Gud og Hans apostle og stræber efter at skabe konflikter i landet er henrettelse eller korsfæstelse eller afskæring af hænder og ben på kryds og tværs eller uddrivelse af landet. Det er deres unåde i denne verden og de får en pinefuld straf i det hinsides". 5/33

"De som fornægter vores åbenbaringer skal brænde i ild. Så snart deres hud er blevet fortæret, vil vi give dem ny hud, så de virkelig kan få pinen at føle. Gud er stor og vis".
4/56

Sådan lærte jeg at det ikke kun var mig selv og mine medborgere, der talte idioternes sprog. Det var internationalt eller "transformationelt", ligesom Noam Chomskys grammatik.

Da der i 1972 blev holdt folkeafstemning om Danmarks indtræden i EU, stemte jeg for, hvilket forargede mine venstreorienterede venner. På baggrund af hvad jeg har skrevet her, er det vel indlysende, hvorfor jeg var tilhænger af EU. Jeg opfattede Danmark som en lille, klaustrofobisk celle. Jeg ville have et stort hus, helst bestående af ét kæmpestort rum.

Nu ved jeg, at et hus skal have mange rum, både store og små. Private og dog indrettet sådan, at hvert rum giver adgang til alle de andre.

Henrik Nordbrandt

Den danske lyriker Henrik Nordbrandt (født 1945) modtog Nordisk Råds Litteraturpris år 2000 for digtsamlingen "Drømmebroer". Han debuterede i 1966 med "Digte". I løbet af få år udviklede han sit helt eget lyriske sprog. Han er inspireret af såvel amerikansk og europæisk som nordisk poesi, blandt andet T.S. Eliot og Gunnar Ekelöf. Hans digte kan være både symbolske og allegoriske. Skrevet frem mod en forenkling.

Kort efter sin debut flyttede Henrik Nordbrandt til udlandet, og han har i lange perioder boet i Grækenland, Spanien og Tyrkiet. En stor del af hans over tyve digtsamlinger er skrevet i Middelhavets lys, med en klassisk skarphed - og med en moderne, næsten rastløs, fornemmelse for personlighedens skrøbelighed og flygtighed.

Henrik Nordbrandt har ved siden af sine digtsamlinger udgivet to essaysamlinger, to børnebøger, en krimi, en kogebog og en dagbog. Nordbrandt udkommer i Danmark på forlaget Gyldendal, men er oversat til mange nordiske og andre europæiske sprog.

Midten befinder sig under dine fodsåler

af Einar Már Guðmundsson

En regntung eftermiddag,
på et skib fra en vidtberejst drøm,
ankom historiefortælleren Homer til Reykjavik.
Han spadserede op fra kajen
og tog en taxa der kørte ham
ad regngrå gader
hvor triste huse gled forbi.

Da de holdt ved et kryds
lænede historiefortælleren Homer sig
frem mod chaufføren og sagde:
"Hvordan kan man forestille sig
at der her i denne regngrå ensformighed
bor et folk der fortæller historier?"
"Det er netop grunden," svarede chaufføren,
"man længes aldrig så meget
efter at høre en god historie
som når dråberne hamrer mod ruderne."

...

I Guds gode gaver af Halldór Laxness siger bolsjevikken til fortælleren: "Hvilken ynk at tilhøre en lille nation," siger Engels et sted, jeg tror i et brev fra London, "for eksempel traf jeg forleden dag en islænding, og han fortalte mig, at hans dejligste barndomsminder var knyttet til lugten af rådden tran på stranden og mideædte torskehoveder, som lå til tørre oppe på gærdet."

Islændingene kan takke deres held for aldrig at have behøvet at rejse et monument over tyskeren Friedrich Engels mellem mideædte torskehoveder og rådden tran på stranden, og man kunne nævne andre leverancer, både fra tyskerne og andre magtfulde nationer, som det har været gavnligt at være foruden.

På den anden side hersker der ikke tvivl om, at en af rødderne til den islandske selvstændighedskamp skal findes i den tyske romantik. De islandske digtere fra det 19. århundrede, der på mange måder lagde grunden under nationens selvbevidsthed, var under stærk indflydelse fra Heinrich Heine og andre tyske digtere.

Det er ingen skam at være blevet formet af romantiske digtere, der også havde deres andel i at genrejse sproget. De lavede nye ord om himmellegemerne og stjernerne. Deres forening kaldte de Fjölnir, og sådan hedder idrætsforeningen i kvarteret, hvor jeg bor. Det er en ung forening, for kvarteret er nemlig ikke særlig gammelt.

...

"Jeg nedstammer fra robuste, blåøjede vikinger. Jeg kan føre min slægt tilbage til hofpoeter og sejrrige konger. Jeg er islænding. Mit navn er Tomas Jónsson. Jeg er ældgammel.

nej nej"

Sådan begynder romanen Tómas Jónsson Bestseller af Gudbergur Bergsson, som regnes for et skelsættende værk i moderne islandsk litteratur.

Tomas Jonsson er en senil kontormand, der genkalder sig sit liv. På et tidspunkt udarbejder han et pas inde i sit hoved og skriver under rubrikken "profession": playboy. Tomas antager skikkelse af alle mulige fænomener, som regel dog kun inde i sit hoved.

Nu er det jo sådan, at alle nationer spekulerer over, hvem de er, og betragter verden ud fra den tue, de selv befinder sig på. Jeg læste engang op af mine værker i England, nærmere bestemt på en litteraturfestival i byen Cheltenham.

Da oplæsningen sluttede og diskussionen begyndte, var der en kvinde i salen, der sagde: "You seem to have a very English sense of humor."

Kvinden mente det som en ros, men hendes replik er også et eksempel på, hvordan hovmodet undertiden er vokset sammen med sproget, når de tidligere stormagter tror, at endogså humoren er deres private ejendom.

Sådan har historien fæstnet sig i deres sind, skønt folk sandsynligvis ler i alle verdens lande og tit ad de samme ting.

En lille dreng så et flag på halv stang. Han spurgte sin far, hvorfor flaget hang sådan. Hans far svarede, at det var fordi der var en der var død.

"Nå, så har han ikke nået at hive det hele vejen ned," sagde drengen.

...

Jeg: Ole har du lagt mærke til hvor små hoveder duerne har. Tror du ikke de har nogen hjerne?
Ole: Nej de har vinger. Hvorfor skulle de have en hjerne?
Jeg: Mener du at det er bedre at have vinger end hjerne?
Ole: Jeg tror det bedste må være at have vinger på hjernen.

Dette er en samtale mellem to drenge fra min roman Vingeslag i tagrenden. Til at begynde med opfattede jeg det som en ganske almindelig samtale, men den er med tiden blevet mit budskab.

Hvad jeg siger, er med andre ord, at vi har brug for digtekunsten i vores liv. Vi har brug for ånd. Vi har brug for tankernes flugt. Vinger på hjernen.

Nutiden har mangfoldige flugtveje at byde på, og derfor er det vigtigt at finde netop den ånd, den flugt, de vinger.

Eller måske ikke finde, men snarere søge, til stadighed søge ... At søge efter en mening med livet er selve livets mening.

...

"Jeg nedstammer fra robuste, blåøjede vikinger."

Ja, måske bor der også en lille Tomas Jonsson i os alle, eller i det mindste i mig, for en anden gang befandt jeg mig i London og medbragte bl.a. manuskriptet til en engelsk oversættelse af min første roman Ridderne af den runde trappe.

Jeg ringede til en forlægger fra en telefonboks ved Leicester Square og spurgte, om jeg måtte snakke med ham om mine bøger. Forlæggeren spurgte mig, hvad jeg stod for. Jeg sagde, at der var tale om en ny type af realisme, såkaldt isbjørnerealisme. Han bad mig komme kort før lukketid.

Jeg gav mig god tid til at finde hans residens, gik så hen på det nærmeste værtshus og fik mig en forfriskning sammen med de lokale, men mødte op på det aftalte tidspunkt.

Da jeg hilser på forlæggeren og præsenterer mig, siger han: "Må jeg spørge, hvorfor kommer De hele den lange vej med Deres manuskript, hvorfor benytter De Dem ikke af postvæsenet?"

Jeg blev så forbavset over mandens spørgsmål, at jeg, inden jeg fik tænkt mig om, svarede følgende: "Mine forfædre, vikingerne, sejlede i dagevis over havet, bare for at få lov at læse et enkelt digt for kongen."

...

Tal ikke om
store nationer og små nationer
udkanter, verdenshjørner og rande.

Det her er en kugle; midten
befinder sig under dine fodsåler
og bevæger sig og følger med
dig, uanset hvorhen du går.

Men islændingene, hvem er vi? Konger, der ikke ville adlyde nogen konge? Det vil vi gerne selv tro. En spøgefugl fortalte mig, at da den første skattelov blev kundgjort i Norge, flygtede alle de, der kunne læse, til Island.

Almindeligvis går man dog ud fra, at islændinge er nordmænd, der er blevet blandet med irere. Det nordiske og det keltiske flyder sammen i Islands klassiske litteratur. Sommeren 2003 blev der på Akranes holdt en konkurrence om, hvem der var den mest rødhårede på Island, og vinderen fik en flyvebillet til Irland.

280.000 mennesker på en ø ude i havet må være særlinge, og der findes da også teorier gående ud på, at de landnamsmænd, der som de første kom til Island, egentlig var på vej til et helt andet sted, men bare kom for sent og blev efterladt på stranden.

De lagde så vel sagtens deres skibe ved stranden og gik i land, og skibene var så væk, da de kom tilbage. Dengang var der ingen flyvepladser, ingen Saga Class i tilværelsen. Business-sektionen hos Icelandair er som bekendt opkaldt efter sagaerne. Islands landnam tog tres år, men folk havde nok været hurtige til det, hvis flyvemaskinen havde været opfundet.

Men fordi vi er øboer, er vi til stadighed på farten. Øboen ser ud på havet og spekulerer over eventyrene på den anden side. Men når han så er kommet langt væk, opdager han, at eventyrene hele tiden fandtes omkring ham. Så vender han om, men tager påvirkningerne udefra med sig. På den måde er vi islændinge altid i dialog med verden. Vi er os selv, men lærer af andre.

Og måske er verden ikke meget større end os. Jeg mener, det er tænkeligt, at der bare findes 280.000 mennesker i verden, og at de andre bare er fotokopier af os, mens der herude på klippeøen findes et eksemplar af hver.

Med andre ord: Når nationer er små, har hvert individ en stor betydning.

...

Oscar Wilde sagde engang, at de nordiske vikinger, der fandt Amerika længe før Columbus, havde været så heldige at tabe det igen.

Det er i grunden lige meget, hvilken islænding vi vælger som eksempel. Han ender altid på en eller anden måde i fortiden: ved siden af blåøjede vikinger, hofpoeter og konger, ligesom gamle Tomas Jonsson.

Det gør os indimellem en smule arrogante, men befrier os også for diverse afarter af mindreværdsfølelse. Vi er en lille nation, men ser på os selv som en stormagt. Det er blevet sagt, at andre nationer kan være taknemmelige over, at der er så få af os. I de seneste årtier har vi ført to krige om fiskebankerne med englænderne og vundet dem begge.

Forfatteren Thor Vilhjálmsson blev engang på et nordisk forfattermøde i temmelig nedladende tone spurgt, hvor mange der boede i Reykjavik. Under overfladen på spørgsmålet lå den insinuation, at der næppe kunne komme noget af betydning fra en så fåtallig befolkning. Thor Vilhjálmsson svarede, at i Reykjavik boede der omtrent lige så mange som i Firenze på Dantes tid.

...

Jeg har hørt omtalt, at sangerinden Björk blev spurgt, på en pressekonference i England eller USA, hvem der var de største personligheder i Nordens kulturliv. Hun skal have svaret, at det var Karius og Baktus.

Ligeledes overværede jeg engang, at en anden islandsk sanger og digter, Megas, sad og snakkede med en færøsk kollega. Færingen siger til Megas, at det er den almindelige mening i Tórshavn, at han er Færøernes Megas.

Så siger Megas: "Ja, jeg har også hørt, at der er en i USA."

...

Nej, jeg er såmænd ikke ekspert i, hvordan nationer bærer sig ad med at overleve, men det gør de sandsynligvis uafhængigt af alle forklaringer på, hvordan de gør. Det er nemt nok at regne hele nationer væk fra landkortet og forklare dem bort.

Nationer bliver nogle gange stillet op i rangorden som melodier på en hitliste, og såkaldt store nationer gør krav på lande og på naturressourcer.

Mange begavede mænd vil sikkert konkludere som så, at fåtallige nationer som islændingene, med spredt bebyggelse, kun har liden eksistensberettigelse, undtagen som fangststationer og som mål for excentriske turister.

Men sådan forholder det sig ikke: Internationaliseringen giver nationer som vores øgede muligheder. Verdens centre bevæger sig, genialitet kan komme alle mulige steder fra. Indbringende samarbejdsprojekter nationerne imellem vokser stadigt i antal.

Genialiteten er nutidens stærkeste ressource og har i denne egenskab udvisket landegrænser af mange slags, gjort dem totalt overflødige. Internationaliseringen har endvidere affødt en bevidsthed om det lokales særstilling. Det er netop i en sådan spænding, at stor litteratur er blevet til. At deltage i internationaliseringen uden bevidsthed om det lokale er som at bo på månen.

Unge mennesker af i dag stiller store krav. Hvis stedet ikke opfylder deres ønsker, rejser de simpelt hen. Det betyder mindre og mindre, hvor man befinder sig. Det afspejles i, at mennesker flytter ind til områder med tæt bebyggelse, men også i, at de flytter fra det ene land til det andet, Den unge generation i dag er en generation af kosmopolitter.

Denne situation stiller store krav til os. Vi er nødt til at holde fast ved de kvaliteter ved det moderne liv, der giver de unge mulighed for at tage del i fremskridtet, men vi må samtidig styrke det lokale immunforsvar på en sådan måde, at de samme unge mennesker fornemmer deres forbundethed med miljøet, ja, når det kommer til stykket, helst vil bo, hvor de kommer fra.

Derfor er den kulturelle frugtbarhed så vigtig - for at den skabende kraft kan blive nyttiggjort. Vi er nødt til at være realistiske og udrette det umulige. Eller med andre ord: alt må være under stadig revision, intet bør tages for givet.

Når vi læser de gamle romantiske digtere, ved vi, at de ikke har gået rundt i samme verden som vi, de har ikke lyttet til rockmusik, de har ikke været på Nettet. Men sådan må tiderne have ordet på skift og føre en dialog med hinanden.

...

I hedensk tid boede guderne i Asgård, Asgård befandt sig midt inde i Midgård, hvor menneskene havde deres hjem. Hvor Midgård hørte op, begyndte Udgård, den vilde natur, ødemark og klipper, og den nåede helt ud til havet. Der boede jætterne, gudernes fjender. Jætterne hævdede, at de var ældre end guderne, og at verden egentlig tilhørte dem.

Jeg skal ikke her vove mig ud på mytologiens glatis, men henvise til de teorier, forskere har fremsat, at dette verdensbillede fra den hedenske tid svarer til den islandske bondegård, der ligger alene ude iblandt de åbne vidder, i stadig kamp med det ublide klima.

Gennem århundreder var Island et landbosamfund og bønderne den eneste rodfæstede samfundsgruppe, selv om de i de senere år konstant har været truet af udryddelse.

Midgård, Udgård, de beboede og de ubeboede områder.

I begyndelsen af det 20. århundrede repræsenterede fiskerbyerne den ondartede jætteverden, som gjorde indhug i landområderne og medvirkede til deres opløsning. Fiskeriet trak unge mænd fra Midgård til Udgård, hvor det moralske fordærv florerede i modsætning til det sunde og civiliserede liv på landet.

Efter Anden verdenskrig ændrede dette mønster sig, således at byen, hovedstaden, på den ene side og landet på den anden blev repræsentanter for de to modsatte verdener, om end på anderledes måde end før.

Vores tætte forbindelse til fortiden skyldes ikke kun, at vi er så unge som selvstændig nation, men også at nutiden er så ny for os.

På Island er der ingen industrialiseringshistorie hen over tre århundreder, ingen strålende overklasse, som i århundreder har levet i rigdom og sjælelige forviklinger. Sygdomme, som i andre lande har gjort indhug i en isoleret overklasse, har på Island mest slået sig ned i afsides fjorde.

Vores historie minder om den tredje verdens historie derved, at så stor en del af den er historien om en koloni, og desuden ved at nutiden kommer væltende så pludseligt ind over os og havner i voldsom konflikt med fortiden, men samtidig glider sammen med den.

To tidsaldre, to verdener. Vi har levet i to tidsaldre og bor i to verdener. Hvis det lykkes os at udnytte dem, hvile i fortidens skød og samtidig tage samtiden i favn, kan man sige, at "alt er parat til en vældig sang", som det hedder i Den store væver fra Kashmir, Halldór Laxness’ banebrydende værk, som han skrev, da han var lidt over tyve, i byen Taormina på Sicilien.

Einar Már Guðmundsson

Einar Már Guðmundsson (f. 1954) fra Island fik Nordisk Råds Litteraturpris i 1995 for romanen "Universets engle". En jeg-fortæller skildrer en sindssyg mands liv fra før hans fødsel til efter hans død. Han bruger et fortæller-greb, der er karakteristisk for dén grænseoverskridende realisme, som ofte har fået kritikere til at drage paralleller til moderne latinamerikanske navne som Gabriel Garcia Marquez..

Einar Már Guðmundsson står som en af det nye Islands kendteste og flittigst oversatte forfattere. Forfatterskabet begyndte 1980-81 med tre digtsamlinger, men det var med romanen "Ridderne af den runde trappe" (1982), han virkelig fandt sin form. Bogen blev første del af "Reykjavik-trilogien", som beskriver et forstadskvarter ud fra psykologisk, sociologisk og religiøs synsvinkel. Inspirationen kommer her fra så forskellige forbilleder som Günter Grass og William Heinesen.

Einar Már Guðmundssons seneste litterære bedrift er en endnu ikke afsluttet romanrække om en fattig islandsk families liv i det 20. århundrede. Første bind "Fodspor på himlen" kom 1997, det nyeste "Navnløse veje" i 2002. Projektet tegner til at blive, hvad den danske avis Politiken kaldte "den nordiske underklasses kulturhistorie"

Sideløbende med sin prosa har Einar Már Guðmundsson bidraget med nye digte, filmmanuskripter, noveller og essays, og han har med sin personlige oplæsningsstil gjort sig bemærket.

Fyra dikter:

av Eva Ström

I

Porträttet

Dessa händer binder ingen råg, säger mor
och hon ber mig om att sitta stilla

Dina barnafingrar, säger mor, dina barnafingrar
hur ska jag kunna måla dem!

Om du hela tiden flyger och far? Hur ska man se
att det är dina barna-smala händer?

Jag ser på porträttet. Mors blick. Min blick.
Och mina trötta halmhänder i knät: ringar, ådror.

II

Den inre allén

Jag har en inre mor, som sitter i barken
en inre mor i den inre allén

Henne känner ingen, mer än jag
för hon är kronblad och rosa

Jag säger till henne: Jag tyckte att det var du
och hon viskar tillbaka, att det var vackert

Jag har getost på bordet, äpplen och astrar
och en blå, blå dörr en av oss måste genom.

III

Mor säger att det är ett minne

Mor säger att det är ett minne
och att jag kan få det

Jag kan få hennes minne
och fästa i mitt, det har fransiga kanter

Det är ingen grå trasa, det är silke
och du lämnar mig väl inte säger mor

det finns mirakel säger hon och jag säger
att jag ska fålla scarfen och göra den hel

IV

Gud upplyfter dig inte till sig

Har jag förstått att din moderspuls?
Och din hud och ditt hjärta?

Har jag förstått att din kropp är jag?
Och aldrig lämnad och framfödd?

och din nacke i dödsbågen
och Gud upplyfter dig inte till sig

till sin extas utan lämnar dig över
till det som är din mor i dig

och som du längtar efter och ropar till
medan vi är dina hjälplösa barn

Eva Ström

De fyra dikterna är skrivna speciellt för "Norden har något att bidra med ". Eva Ström, Sverige, mottog Nordiska rådets Litteraturpris 2003 för diktsamlingen "Revbensstäderna". Hon föddes 1947 på Lidingö i Stockholm och bor nu i Kristianstad. Hon debuterade som författare med diktsamlingen "Den brinnande zeppelinaren" 1977. Därefter arbetade hon som läkare i två år och idag lever hon av sitt skrivande . Eva Ström skriver lyrik, romaner och dramatik. I hennes produktion finns titlar som "Det mörka alfabetet", "Kärleken till matematiken", "Mats Ulfson" och "Brandenburg" .

Eva Ström är också litteraturkritiker. I en karaktäristik av sitt författarskap skriver hon om sig själv i tredje person: ’’Katastrofen och tillblivelsen, sårbarheten och undergången, ångesten och skönheten är några av hennes teman, liksom de biologiska livsprocesserna (sexualiteten, fertiliteten, åldrandet och döendet).’’

Eva Ström sade i sitt tal vid mottagandet av Nordiska rådets litteraturpris år 2003:

- Jag vill tacka för alla de möten med människor som kommit mig till del i samband med detta pris.

En av dem mötte jag i Mariehamn på Åland. Det var en äldre man som satte sig på första bänk vid ett författarbesök. Efteråt kom han fram och talade med mig. Jag är krigsveteran, sade han, 82 år, och jag miste hörseln på mitt ena öra på grund av granatsplitter. Och så log han och sade att om splittret träffat 1 millimeter därifrån hade han varit död.

Vi glömmer ofta nu att vi också här i Norden har en sådan dramatisk historia. Erfarenheterna från krigs- och ockupationsåren är i de länder det berörde bara en generation bort. Nordiska rådet och dess aktiviteter, dit litteratur-, miljö- och musikpriset hör, är ett freds- och samarbetsprojekt. Det är när gränserna och sinnena är öppna som vi kan ta del av våra grannländers kultur, musik och litteratur.

Jag sade till mannen i Mariehamn, att kanske var det han, och inte jag som skulle blivit författare, därför att han bar på en berättelse som var extraordinär och historisk. På samma sätt finns mängder av människor här i Norden - inte minst invandrare - som bär historien inskriven i sitt eget öde.

Jag tror att litteraturen och poesin börjar just här - i den egna historien. Jag tror också den tar sin början 1 mm från den stora katastrofen, i insikten att livet är dyrbart och mycket sårbart. Vi förstod det i höstas när Sverige miste sin utrikesminister Anna Lindh. Vad vi kan sätta emot är vår känsla av samhörighet och gemenskap. Den är för oss här i Norden självfallen och naturlig: vi bär på ett gemensamt kulturarv. Och vi kan också som krigsveteranen i Mariehamn le mot varandra, ett leende av glädje och tacksamhet över fred och gemenskap.

Ur "Löpgravsvägen"

Efter att ha blivit lämnad av sin hustru bestämmer sig romanens huvudperson Matti för att köpa ett hus. Han föreställer sig att detta hus ska återge honom  hustrun och dottern Sini. Under den tid de bodde tillsammans i en lägenhet drömde hustrun Helena om att förverkliga sig själv och familjen i en villaidyll medan Matti inte hade mycket till övers för den drömmen. ''Veteranen'' äger ett hus som Matti gärna vill köpa och hans hustru har nyligen dött. Nu har deras son ''Grabben'' annonserat ut huset till salu. Romanens avsnitt berättas av olika personer.

Av Kari Hotakainen

...

Johnny Rotten är rutten och har fel.

"I dont know what I want but I know how to get it."

Så sjöng han när jag och han var unga. Och jag skrålade med.

Men så är det inte, utan så här: jag vet vad jag vill ha, men inte hur jag ska få det.

Hela natten jämförde jag bankernas låneerbjudanden. Jag räknade på hur livet skulle se ut format efter den vanliga villamallen: ett hus i hyfsat skick i det här området, cirka 1,3 miljoner, möjligen 700 000 att få loss på lägenheten, resten från banken, på längsta möjliga lånetid.

Sista amorteringen den 14 juli 2029.

Ränta och amorteringar 7 900 mark i månaden. Plus underhållskostnader på huset. Lön i banden efter skatt 9 800 mark, med all tänkbar övertid. Kärvt uttryckt: en tusenlapp i månaden att leva på. 1000 mark, 30 dagar. 33 mark om dagen.

Ärtsoppa på burk. Gröt. Leverlåda med kort datum. Inte ett enda nytt klädesplagg, inte ens en toppluva fast den gamla skjuter upp som ett strutformat tom över skulten och det står Södra Tavastlands Andelsbank på den. Spagetti med tomatsås och den billigaste tonfisken i olja som tilltugg. Utgånget bröd från lågprismarknaden. Kaffe utan mjölk, en gång om dagen. Tjock extrasula i jympadojorna till vintern. Bara vatten att tvätta håret med efter löparrundan, eller schampo från badet i liten medhavd burk. Alla kläder till Sini på loppis. Inga exotiska kryddor från delikatessaffärerna, ingen lammstek. Rullade cigaretter och papperet från Tallinn med någon arbetskamrat. Inga mobiltelefoner i familjen. Inte en endaste rockskiva, inte ens en begagnad.

När huset är betalt skulle jag vara sjuttiofyra, som min pappa nu.

Till vem skulle jag ringa den där julidagen för att tala om att nu är det avklarat. Sini skulle vara fyrtiofyra, gift och med sitt omkring sig. Hon skulle besvärat plocka upp luren någonstans i Lojo och säkert hitta på någon undanflykt - minstingen hade öroninflammation, den äldste skulle konfirmeras - för att slippa komma och sitta i farsgubbens trädgård och lyssna till hans osammanhängande fyllesnack om låg- och högkonjunkturer och Nokiafeber, om de hårda åren då när han var i medelåldern, man orkar ju bara inte höra honom gå på med sitt ni vet ingenting om livet, ni var inte med och byggde det Finland som ni nu kan leva gott i.

Farväl 14 juli 2029. Jag skulle få lov att skaffa mig huset på något annat sätt.

Jag upprättade en handlingsplan och beställde tid hos bankdirektören. Jag förklarade att jag letade efter ett billigt hus till familjen.

- Var säljer de dem?

- Det kommer. Jag behöver ett tilläggslån på trehundratusen mark.

- Nu ska vi ta det lilla lugna.

- Inte alls. Det gamla stället är nästan betalt. Får jag de trehundratusen?

- Det ska säkert gå bra. Men om ni skulle ta lite mer så fick ni fler objekt att välja mellan.

- I slutet av åttiotalet gav ni pengar till alla ni mötte. Ska vi tro att tiden börjar vara mogen för mer måttliga belopp. När har jag pengarna på mitt konto?

- Så ja, så ja. Har ni redan hittat huset?

-Det är bara en tidsfråga. Kan jag få femton års amortering?

-Ni har ju fast arbete båda två. Är er gamla bostad redan lämnad till försäljning?

- Jag säljer i morgon. Gör papperen klara. Jag kommer in nästa vecka. Kan jag få besöka en toalett?

Han pekade på en dörr åt vänster.

Jag lutade mig mot handfatet, tvättade ansiktet och kastade ett öga på karln i spegeln. Jag kände igen dragen. Jag gick tillbaka in till direktören, tog i hand och traskade ut i vårljuset. På hemvägen blev jag tvungen att pausa på en parkbänk. Allt bara snurrade. Jag tittade upp i himlen. Molnen rörde sig som på uppspeedad film. Jag blundade några ögonblick. När jag tittade igen låg molnen som de skulle.

Väl hemma i tvåan bestämde jag mig för att inte bara sälja den utan också hela lösöret.

Jag ringde upp olika affärer, kollade Gula tidningen och dumpade priserna så rejält att nästan allt som gick att sälja var nerburet på fyra timmar. Helena hade ställt Sinis gamla sittvagn i källarförrådet och för den lyckades jag flå en euforisk förstföderska på sexhundra mark. En hästsvans kring de femtio betalade ett par hundra per styck för stearinfläckade vinylplattor med psykedelisk rock. För stereon fick jag bara en tusenlapp. Bootsen inbringade sammanlagt två och fem, en skinnväst med bakåtslickat hår ingick i målgruppen. Resten av kläderna fick också gå, en skjorta för en tia, ett par byxor för tre, vanliga promenadskor för en hundralapp. Den gamla svartvita teven ville ingen ha, skötbordet ville jag inte sälja. Jag släpade ner teven i källaren och dumpade den i grannens nätbur.

Löpargrejorna fick vare kvar, lite bestick och porslin, en kastrull och en stekpanna. Och datorn.

För lösöret fick jag sammanlagt tolvtusen. Jag trädde en gummisnodd runt sedlarna och stoppade ner den kompakta bunten i innerfickan. Jag satte in en annons i tidningen om att en tvåa med låg månadskostnad nära Centralparken såldes förmånligt på grund av utlandsflytt.

Ett barnlöst par kom och tittade på lägenheten.

Jag redogjorde i korthet för fakta kring bostadsbolaget och framhöll att grannarna var lätta att komma överens med. Jag märkte att paret hade svårt att koncentrera sig på sina överväganden i min närvaro.

Jag gick ut på balkongen och rökte.

Märkte att händerna skakade och pumpen skenade.

Kollade pulsen. 145.

Insåg att själen gör med kroppen precis vad den vill. Förnuftet snackar sig samman med kroppen om att lägenheten ska säljas och omsättas i ett hus och så är det bara att ringa Helena och säga att nu kan hon komma hem. Själen river avtalet i bitar, den vet ingen levande hut.

Jag sträckte min darrande hand mot askkoppen, krossade fimpen och gick in.

Paret var i färd med att mäta upp någonting i sovrumshörnet. Mannen sa blygt att de liksom mätte lite, om ett halvår skulle de bli tre. Jag ströp en impuls och lyckönskade. Kvinnan rodnade och sa förtjust att lägenheten var precis lagom för en familj som deras. Jag var av samma åsikt.

De bjöd 670 000 mark.

Jag trissade upp priset till 687 000, så pass mycket mer skulle de få betala för sin lycka. Mannen sa att de skulle tänka över det ett litet tag. Jag ljög att det fanns en till som var intresserad och skulle komma med sitt bud vid middagstid. Om de drog för mycket på det kunde resultatet bli att det väntade barnet skulle få ta sina första steg i en avsevärt torftigare omgivning.

Paret bad att åtminstone få en liten stund på sig till att tänka över det definitiva beslutet.

Jag gav dem en halvtimme. Under tiden gick jag bort till gungan nere på gården. Jag betraktade huset där vi hade bott i fem år. Här hade Sini kommit till världen. Nu dinglade den gamla välbekanta gungan tom. Jag kom ihåg hur mycket Sini hade älskat att gunga.

Gungeligung. Gungeligung.

Den brokiga overallen fladdrade, benen pekade rätt ut, munnen var vidöppen, hon tjoade och skrek och jag drog kättingarna bakåt och släppte iväg henne. Sini ville ha mer fart, jag var rädd för att hon skulle slå runt och landa på huvudet. Sini skrattade hejdlöst och ville gunga mer och ännu mer. Jag stod och puttade en hel timme och när jag lyfte upp flickungen kunde jag se i hennes ögon att marken gungade och pappsens ansikte inte var stilla.

Jag hoppade till och tittade på klockan. Hade varit borta mer än en halvtimme.

Jag sprang in.

Paret accepterade priset. Vi tog i hand på affären. Mannen kysste kvinnan, jag vände bort blicken.

(...)

Veteranen

Grabben har ringt en mäklare. De vill lämna det här till försäljning. Och mig på servicehus. De blir skrämda för så lite, det behövs bara att man trillar ett par gånger vid brevlådan och att pumpen hostar så ska de genast lämpa över en i främmande människors vård. Jag har mist Martta, grabben tror inte att jag kan klara mig ensam. Det där benbrottet kan skrivas upp på kommunen. De sandar inte ordentligt.

Jag tar Marttas sjal om axlarna och går och sätter mig i potatislåren i källaren om de lämnar ut det här till visning. Jag får minsann sitta i min egen källare, vem skulle kunna hindra det. Jag ska ingenstans från mitt eget hem. För broder ryssen sprang jag undan en gång i världen, för de här tänker jag inte göra det.

När jag begravde Martta var min första tanke att ensam blir jag inte kvar i huset.

Men så när grabben ringde och föreslog försäljning började jag tycka att vad ska jag flytta för. Här finns var sak på sin rätta plats. Den där gången fyrtioåtta kom Martta och jag fram till att den mjukare stolen gjorde sig bra framme vid fönstret, satt man där såg man om någon var på väg hit. Och bordet är detsamma, målat för fjärde gången. Och varje rum har sin egen doft.

Varje gång grabben och hans fru är här går de och sniffar i källaren som om det var en pesthärd där nere. De tillhör mögelgenerationen, accepterar ingen fukt. Men en källare ska vara fuktig. Grabben sa en gång ett han borde ta hit mätutrustning så att vi kunde få klarhet en gång för alla. Jag sa att i min källare skulle det inte göras några mätningar, där var det min näsa som gällde.

Jag skulle inte vilja ge upp det här. Fast grabben säger ett det är hög tid, snart vill ingen ha det. Det ska komma en karl från mäklarfirman, först var det meningen att det skulle bli en kvinna. Tur att det inte blev det. Jag orkar inte riktigt med anblicken av kvinnor nu längre, allt möjligt kommer för en fast det inte borde. När man ändå inte kan.

I dag ska jag gå till brevlådan och till serveringen. Reino och jag drar en videopoker. För en tia. När Martta levde spelade jag bara med femmor. Reden det fick henne ur humör. Fast en gång gjorde det inte det, för vi vann en hundring. Jag köpte två paket kaffe, ett halvt kilo smör och några skivor skinka. Jag blev full i skratt när Martta ville veta hur spelet gick till och om det stod precis innanför dörren.

Den där karln kommer sent på eftermiddagen. Om han säger otrevliga saker om huset säljer jag det själv. På teve var det en gång en karl som pratade om gamla hus och kallade dem för tidsinställda bomber. Sådana gossar bor det nu i landet som en annan var ute och slogs för.

Om den där karln säger otrevliga saker om huset kör jag ut honom. Det ska nog lyckas, det med.

Grabben sa att de kanske kräver att få göra en besiktning. Annars vågar de inte åta sig försäljningen.

Här ska inte göras några besiktningar. Nog vet väl jag i vilket skick huset är. Man blir förbannad och så tänker man på hur det var när vi byggde. Hur alla hjälptes åt med att gjuta grunden, till och med Reino var med. Då sockeln hade torkat började vi resa stommen. När trossbottnarna var isolerade och golven ditspikade, väggarna fyllda med sågspån och fönstren på plats kändes det nästan klart. De har gärdsgårdspanel, sa folk, men vi tog inte vid oss, det var inte många som fick upp den yttre brädfodringen med en gång. Till och med skorstenen har hållit bra fast vi var lite misstänksamma i början, eftersom det inte gick att få tag i brända tegel mer än till själva eldstäderna. Jag slog själv surrogatteglen av betong i lånta formar och övervakade torkningen. Varenda bräda och spik har jag själv slagit dit och varenda nubb i spännpappen. Hit ska ingen komma och spela apa med några mätare i källaren.

Och jag kan ju sälja själv också, om det blir riktigt mycket krångel. Till exempel till Reinos grabb kan jag sälja, han letar visst efter ett hus. Eller till den där motionslöparen som var där ute och flåsade en kväll. Kippade efter andan och talade uppskattande om huset. Frågade om det var till salu. Folk är konstiga nuförtiden, ramlar bara in på ens gårdsplan och säger att du kan väl sälja. Förbi är tiden när man med mössan i band gick fram till en lucka.

Grabbens fru säger att det kunde vara värt att städa innan den där karln från mäklarfirman kommer hit. Vad skulle det ändra på. Jag har låtit allt vara som Martta lämnade det. Till och med sjalen ligger kvar i stolen där. Och kappan hennes på klädhängaren i farstun. Hon skulle ut i grönsakslandet när hon föll omkull på farstugolvet och blev liggande. Jag försökte känna om hjärtat slog, lade en kudde under huvudet på henne och ringde efter ambulans. Det fanns ingenting de kunde göra.

Det kan nog hända att jag inte alls flyttar. Jag kan ju reda mig. Martta hann lära ut det viktigaste, som om hon anade att det snart var dags för henne. Potatisen vet jag hur man kokar och fisk kan jag laga till. Vad mer behöver en gubbe som jag. Gräs äter jag inte. Sötsakerna köper jag i affären. Grabben och hans fru tror att jag ska svälta ihjäl. De kommer hit med lådor och soppor, men det är så konstiga kryddor i allt de lagar, de tror inte att det räcker med salt.

Och tvättmaskinen klarar jag. Också det lärde Martta mig. Och i vilken temperatur, sexti eller nittio. Jag tvättar så sällan så det där kan göra detsamma. Det gjorde det inte för Martta. Grabben och hans fru hade köpt henne ett nattlinne i silke. Det körde jag i nittio, inte gick det ju att läsa vad som stod på den där lilla lappen i nacken. Vilket rabalder. Jag fick göra mig ett ärende till baksidan av huset eftersom jag inte orkade höra på. Nu är det grabbens tös som har plagget.

Det är inte alls bra att tänka på alla de här sakerna, då kommer tårarna. Jag skulle helst ha Martta här. Och bråket om tvättemperaturer och videopoker. Det skulle jag.

Men hon är inte här.

Utan där någonstans.

Men i himlen är hon inte.

Fast pastorn påstod det.

Jag ville inte säga emot, inte vid ett sådant tillfälle. Men innerst inne tror jag nog inte att himlen finns. Och inte Gud. Hade han funnits så skulle han ha hjälpt oss pojkar under artilleribeskjutningen. Jag ropade på honom en gång, men inte fick jag något svar och den där kamratens ena ben kom farande i en båge och landade på mig. Då förstod jag att det inte finns någon där uppe. Fast fältpastorn sa att Herren ville ta Väänänens ben och med det hela Väänänen hem till sig.

Martta talade mycket innerligt om Gud den där sista tiden. Att han väntar på henne någonstans, tar emot henne i all enkelhet som en gammal bekant. Jag lyssnade eftersom det var Martta som sa det. När andra pratar på det där viset lyssnar jag inte.

Jag är inte någon vän av fantasier annars heller. Jag bryr mig inte om sådant som är påhittat. Värst är de som skriver om kriget, de kluddar på med färg som unga glopar. Målarböcker är vad det blir. Om de bara skrev om det som faktiskt hände vid fronten så skulle det bli till ena tunna böcker. De som skriver krigsböcker häver till och med ur sig mer strunt än sådana där gudslärda.

Hur kom jag nu in på det ämnet.

När Martta inte är här och avbryter mig far tankarna iväg som de vill. När man har varit tillsammans med någon hela livet vill man inte att den ska ge sig av någonstans. Några dagar kan väl gå, fast inte så bra. Jag minns när hon var hos sin syster i Tavastland. I tre dagar. Det kändes som om hon aldrig skulle komma tillbaka. Man har liksom ingen vana att vara ensam. De unga tycks skilja sig för minsta lilla. Är genast färdiga att bära iväg med sin madrass. Jag sa till grabben, gräla då för fan. Skrik då för helvete. Jävlar, ni kan väl stå på er. Om man inte får skrika i sitt eget hem, var kan man då göra det. Låt vara att det handlar om samma sak i fyrtio år. När jag kunde promenera hem från kriget så tänkte jag att nu får det komma vilka pärser som helst, jag ska aldrig ge upp på halva vägen. Visst sov Martta i köket någon vecka när det hade slagit slint så där riktigt ordentligt och en och annan natt tillbringade väl jag i uthuset, sådant händer. Men det var det värt när man tänker på hur det var att bli sams igen.

Som jag sitter här och yrar, snart kommer ju den där karln.

Kari Hotakainen

Kari Hotakainen - Nordiska rådets litteraturprisvinnare år 2004 för "Löpgravsvägen" - har jobbat som journalist och reklamman. Född 1957 i Björneborg i Finland och har bott i Helsingfors sedan 1986. Debuterade som lyriker 1982. Har skrivit fem diktsamlingar. Sedan 1991 främst prosaförfattare. Romandebuten var "Buster Keaton. Elämä ja teot" (Buster Keaton. Liv och verk) 1991. Kari Hotakainen blev författare på heltid 1996 och fick Finlandia-priset för "Löpgravsvägen" 2002. Han finns översatt till tyska, tjeckiska, slovakiska, estniska och svenska.

Hans eget husköp blev fröet til "Löpgravsvägen" :

-Vid något tillfälle var jag på 39 husvisningar, och jag samlade allt material med mig från alla broschyrer som delades ut. Det var en hög på 15 centimeter. Framför allt adjektiven i de här broschyrerna är ju ren fiktion, lögn, säger Hotakainen.

Hotakainens satir skildrar ett samhälle där antinikotinisterna blivit fascistiska och där villaägarna tycks lägga ner sin mesta livsenergi på gräsmattorna. Självgoda avnjuter de sina grillade kycklinglår och upplever det främmande som ett hot. Matti Virtanen, romanens huvudperson och potentiella husköpare, är en manisk outsider och idealist, främmande i sin tid. Med kikare runt halsen åker han på villaområdessafari som vore han på savannen. Den lika trista som torftiga moderna småborgerligheten studeras och kläs av.

© Informasjonsavdelingen, Nordisk Råd & Nordisk Ministerråd, København 2004