Kapitel 6 Konklusjoner og rekommendasjoner

I Biodiversitetskonventionen (Forenede Nasjoner) har landende forpliktet seg til å bevare naturtyper som er karakteristiske for nærmere bestemte arter og artssammensetninger. Gjennom bevarelsen av disse naturtypene sikres bevarelsen av artsrikdommen således, at naturens restitueringskapasitet og potensiale som råstoff for verdifulle produkter bevares for fremtiden. For å følge opp biodiversitetskonventionen har EU utferdiget et direktiv over bevaring av naturtyper samt vilde dyr og planter. På ministermøtet i OSPAR kommisjonen i juni 1998 ble et nytt bilag til konvensjonen for beskyttelse av det marine miljø vedtatt. Dette bilaget, Annex V, har tittelen "On the protection and conservation of the ecosystems and biological diversity of the maritime area". Annex V kommer i kraft, når det ratifiseres av deltagerlandene, og er således trådt i kraft for Danmark og Færøyene, Island, Norge og Sverige. Imidlertid gjenstår det på mange områder å definere, hvilke naturtyper som er truede og særlig sårbare og som derfor bør settes i fokus for forvaltningsaktiviteter, men vi vet at Annex V også gjelder for dyphavsområder der informasjonen til dels er sparsom. Ikke desto mindre er kartlegging av de marine naturtyper en absolutt forutsetning for en forvaltning av disse naturtypene slik som krevet i bla. FN Biodiversitetskonvensjonen, i OSPAR Annex V og EU Habitatdirektivet.

Kartlegging av spesielt de marine habitater er et godt eksempel på en aktivitet som krever utstrakt tverrfaglig samarbeide. Dels skal data samles inn, og her kommer oceanografene, geologene og seismologene inn med spesial-kunnskap om hvordan data-innsamlingen kan utføres og hvordan data skal tolkes i et fysisk perspektiv. Hvilke data som imidlertid er mest relevante i det biologiske perspektiv, er et spørgsmål for biologer, og data som for uinnviede kan virke som mindre relevante som temperatur, strømretning og –styrke og salinitet samt ikke minst dybdeforhold (bathymetri) og bunntyper er viktige parametre for beskrivelse av et habitat, og må tas med i vurderingen når data-innsamling planlegges. Men rådata må bearbeides før de kan tolkes, og det krever også spesiell kompetanse. Når det så foreligger opplysninger fra datainnsamlingen som kan være gjort ved seismiske undersøkelser eller med metoder som er mer tilpasset en undersøkelse av selve havbunns-overflaten slik som multibeam scanning, så kreves "ground-truthing" undersøkelser for å fastslå sammenhengen mellom rådata og de virkelige fysiske og biologiske forhold. Endelig skal det tas stilling til hvordan de ønskede data best kan sammenstilles og presenteres for brukeren.

I herværende kartleggings-studier (Kapittel 4 og 5) er kartleggingen konsentrert om havbunden, og eventuelt biota på og i denne. De hydrologiske faktorer, som temperatur, retning og hastighet for vannmassene som ligger rett over havbunnen er ikke beskrevet i denne kartlegginge. Det skyldes ikke en antagelse om at dette ikke er viktige faktore, men snarere et ønske om å avgrense arbeidsmengden. Ikke desto mindre så er "avtrykk" av flere av disse faktorene med i kartlegginge, ved at dette er kraftig skapende og modifiserende krefter som blandt annet påvirker sedimentenes beskaffenhet.

En svakhet ved noen av de data som har vært brukt i kartleggingen av Gullhornið (Kap. 5) er at de prøver å lokke frem informasjoner ut av data som strengt tatt ikke er der, ved å se på en kombinasjon av seismiske data som "ser" de dypere geologiske formasjoner og sedimentologiske data fra fysisk prøvetaking.

For kartleggingsformål av havbunns-overflaten kan det være hensiktsmessig å bruke multibeam scanning, eventuelt sammen med bunndiskrimineringssoftware, slik at vi kan få frem en terrengmodell ( i et GIS verktøy) hvor vi kan se større konturer, slik som trekk efter isfjell og eventuellt bunntype. I kombinasjon med video fotografering, slik som bla. gjort i Kosterfjorden, Sverige, kan man oppnå en god beskrivelse av havbunns-habitater. Flere av forskningsfartøjene i Norden har eller vil få et slikt utstyr, slik som G.O. Sars som nylig ble hedret med tittelen "årets skip" på bakgrunn av nyskapning og kompleksitet i skipets utrustning (se også G.O. Sars Årets skip 2003), og som Arni Fridriksson som er det nyeste forskningsskipet i Island (Arni Fridriksson Vessel Data). I det fartøyet som ble brukt i herværende projekt til datainnsamling av havbunns-struktur i Kosterrennen /sydlige deler av Oslofjorden ( Kapittel 4), var det installert enkeltstråleekolodd i kombinasjon med spesiell programvare for rekonstruksjon av bunntopografi og en ROV (Remotely Operated Vehicle) med videokamera. Deler av området har også vært undersøkt med multibeam scanning og sidescan sonar.

Sidescan sonar undersøkelser gir god oppløselighet og kan brukes bl.a. til å se på spor efter trål-dører. Multibeam scanning kan foretas med en rekke ulike typer av utstyr, avhengig bl. a. av dybdeforhold og ønsket detaljeringsgrad. Højfrekvente multibeamutstyr gir høj oppløselighed, men kan kun brukes på grunnt vann eller fra undervannsfartøy som opererer nær bunn. Lavfrekvente utstyr kan brukes på dybt vann, men gir lavere oppløselighed. Det eksisterer ulike programmer for å "oversette" akustisk informasjon til bunntypeinformasjon, fortrinnsvis kalibrert med bunnprøver eller "groundtruthing"-observasjoner med ROV eller forskjellige typer bunnkameraer. Det er således et stort potensiale for å forøke informasjonsmengden som kan trekkes ut av BIOFAR og BIOICE bunn-data ved for eksempel å koble disse data til akustiske data.

I det arbeide som gjøres internasjonalt med kartlegging av marine habitater i øyemed forvaltning av spesielle arter, legges det mer vekt på å kartlegge habitat-typer og arts-samfunn enn på de enkelte arter, og det klassifiseringssystem som brukes kalles EUNIS, og er under stadig utvikling/tilpasning.

EUNIS´s klassifiserings system er som sådan hverken opdelt i eller specielt tilpasset de forskellige geografiske lokaliteter, med mindre der er indrapporteret til systemet et sådant set med en særlig biogeografisk signatur. Det påhviler de enkelte lande der ønsker at benytte systemet at se til at passende habitat-kategorier er defineret i dette, på den måde er EUNIS begrenset ved at det kun indeholder biotoper som er beskrevet og rapporteret til systemet (Davies, pers.komm.). Der har i de senere år været afholdt arbejdsmøder for at harmonisere habitat-klassifikationen i EUNIS med de nasjonalt anvendte habitat-definisjoner. Slike møter, feks. i Southampton i 2000, har hatt deltagelse også fra de nordiske land som har dybhavsområder å forvalte, men på grunn av generelt stort arbeidspress på de eksperter som arbeider med denne typen oppgaver har innsatsen og nok også utbyttet av slike harmoniserings-tiltak vært lavere enn ønsket. Idet EUNIS er baseret på et stort arbeide som har vært gjort bla. med at beskrive biotoper langs kysten i England og Skotland, er det naturlig at de habitater som i hovedsak ligger inde i EUNIS i dag er særlig velegnet for at beskrive netopp disse. Denne standardiseringen mot habitat-typer og samfunn er gjort for å forenkle fremstillingen, men utgjør samtidig en stor utfordring for forskere og forvaltere i land som ligger utenfor det kjerneområde hvor disse habitat-typer og arts-samfunn er karakterisert til å finne tilsvarende typer og samfunn i eget farvann. Det er naturlig at habitat-typer og arts-samfunn vil forandres gradvis eftersom man går nordover fra de britiske øyer og at det vil kreves en tilpasning af habitat spesifiksjonene for at de skal være velegnet for bla. de færøske havområder. Ikke desto mindre er det et faktum at det gjenstår mye arbeide med å karakterisere hvorledes slike typer eller samfunn forandres efterhvert som bla. temperatur synker og over tid, og særlig i de store dyphavsområder, og dette arbeidet er fullstendig avhengig av biologisk ekspertise og innsats.

En slik tilpasning vil måtte gøres efter en grundig analyse og beskrivelse av arts-samfunn og habitat-typer, og for dette arbeide er det nødvendig med oparbeidede dataset fra feks. Biofar undersøkelsen (Nørrevang et al., 1994) samt fra lignende undersøkelser i tilstøtende områder. De undersøkelsene som laves i forkant av olje-letings aktiviteter, vil også kunne bidra til å beskrive slike biotoper, og da særlig hvis det utføres et større antall prøvetagninger med høy grad af kvantitativ oppløsning både med hensyn til frekvens og lokalitet, samt en tett kobling mellom biologiske og sedimentologiske data.

I det herværende arbeide er det gjort en tilnærmelse til en harmonisering/utvidelse av EUNIS klassifikasjonssystem, ved at det er forseslått enkelte nye habitater som beskriver havbunnen i Færø-Shetland kanalen. Disse forslagene skal ses på som tentative, i påvente av flere/bedre informasjoner, men som ikke nødvendigvis bør oprettholdes som en anvendelig kategori.

Nordisk Ministerråds strategi for bærekraftig utvikling setter seg som mål å styrke den nordiske innsatsen i de internasjonale prosesser og forhandlinger som har til formål å støtte opp under implementeringen av blandt annet Biodiversitetskonvensjonen, og vi ser herværende projekt som et bidrag til å oppnå denne målsetningen, hvor bidraget i første rekke er en etablering av en felles nordisk platform for kartlegging av marine naturtyper. Samtidig er det maktpåliggende å understreke at herværende projekt er en pilot-studie, som har brakt ny viten frem i lyset og som har utredet en metode som vil kunne brukes for en mer iomfattende kartlegging, men at arbeidet med å kartlegge de marine naturtyper med dette bare kan sies å ligge i startgropen. Det er nødvendig at arbeidet med å innsamle og bearbeide viten om de marine naturtyper fortsetter i et tverrfaglig samarbeide mellom de nordiske land. Grunnlag for et slikt samarbeide er lagt delvis gjennom herværende projekt men likeså mye gjennom for eksempel større nordiske satsninger som de biologiske programmer BIOFAR og BIOICE. Dette viktige arbeidet bør følges nøye av forvaltningen og de styrende organer slik at sektorforskningen kan legge til rette databearbeidningen til å gi den type informasjon som de forvaltende institutsjoner behøver. Det er også viktig at viten fra disse biologiske programmer utnyttes til å utvikle "biologiske" lag i EUNIS klassifiseringssystemet som er tilpasset de naturlige forhold i de nordiske land, og dette vil være viktige bidrag til foreksempel det kartleggings-arbeid som planlegges i ices/eea/ospar sammenheng.

© Informasjonsavdelingen, Nordisk Råd & Nordisk Ministerråd, København 2004

Top